Om felleskap og oppmuntring

Oct 11th, 2015 | By Torstein-Laila | Category: BLOGG, [forsiden], [pastoren.no]

Vi mennesker behøver hverandre. Vi er avhengige av støtte, hjelp, og oppmuntring fra andre. I vårt samfunn er det enklere å være individualist. Men en feilaktig individualisme leder fort til ensomhet og isolasjon. Gud har skapt oss til å være del av legeme. Han er “hode”, og vi er “lemmer” på samme legeme. Apostlenes gjerninger sier om de troende at de kom sammen daglig, delte brødet, bad, og ingen måte lide nød. Denne avhengigheten, denne lengselen etter fellesskap, var noe Gud la ned i menneske allerede fra skapelsen. Når Gud skapte menneske i sitt bilde skapte han dem til mann og kvinne. Det er en av grunnene til at vi tror på ekteskapet. Det fellesskapet som oppstår over tid mellom en mann og kvinne i ekteskapet er unikt, og designet av Gud skaperen. Gud er en, men tre. Selv i Gud er det en gjensidig avhengighet og samspill. Med andre ord er ikke oppmuntring bare en fin menneskelig tanke. I Gud eksisterer det en oppmuntring, en enhet, et støtte som mennesker ikke kan kopiere.

Vi behøver menigheten

Gud har skapt oss til fellesskap. 1. Johannes har mange gode vers om fellesskap (1. Joh. 1:3,6 og 4:12-13). Vårt fellesskap må være i orden både vertikalt og horisontalt. Gud ønsker fellesskap med oss, men også at vi har genuint mellommenneskelig fellesskap.

Dypest sett tror jeg menigheten handler om dette fellesskapet. Vi er smertelig klar over at menigheter ikke er perfekte. Men vi skal huske at menigheten er evig. De troendes fellesskap fortsetter i evigheters evigheter. Vi ser Gud stykkevis og delt, men en dag skal vi se i fullkommenhet.

Efeserne forteller at SAMMEN (Ef. 3:14-19) skal vi være i stand til å fatte. Det er et mysterium, og vi har ikke sett fullheten av dette, men menigheten skal være et sted hvor vi opplever Gud. Gud ønsker å bygge opp menigheten til et hellig tempel hvor hans nærvær manifesteres.

Ef. 2:21-22 og 4:16

Der kan være fristende å prioritere vekk menigheten. For ikke lenge siden var det en artikkel i Fædrelandsvennen hvor forfatteren mente at nordmenn valgte hytten fremfor kirken.
Jeg kan forstå hvorfor det er slik. For det første er det ikke alltid menigheten klarer å møte mennesker, for det andre har nordmenn sjeldent akutte behov. Kirken behøver ikke gi mat til mennesker i Norge. Om om menigheten i tillegg er preget av tradisjon og ritualer forstår jeg at mennesker foretrekker andre aktiviteter.

Vår utfordring blir da å bygge et fellesskap som betjener mennesker, og gjør det menigheten er skapt til å gjøre. En av oppgavene er å formidle tro og oppmuntring.

Depresjon

Når jeg bad i dag kom jeg til å tenke på en mann som jeg kjente. Mannen døde for noen år siden. Jeg husker ham fra ulike tilstelninger. Han var glad i røyk og sprit, og hadde en tendens til å få i seg for mye drikke. Kona hans var likedan, og hun var ikke snill med ham. Det var trist å se på, og det kunne bli litt pinlig.

Når jeg tenkte på ham i dag innså jeg at denne mannen kanskje kjempet med depresjon. Jeg tenkte aldri på det den gangen, men kanskje jeg har blitt litt klokere med årene. Kanskje denne mannen hadde behøv at noen oppmuntret ham, talte gode ord, viste forståelse. Det er så lett å dømme, være rettroende, og se ned på mennesker.
Jesus er vår forbilde. Han var venner med “vanlige mennesker”, på “vanlige fester”. Han kunne se forbi fasader og oppførsel. Jesus visste hva som bodde i mennesker hjerter.

En organisk kirke

Vi må aldri komme dit at vi deler livet vårt inn i ulike deler. Familie, yrke, kirke, hobby, osv. Vi har et liv, ikke flere.
Når jeg ser tilbake angrer jeg på at jeg ikke VAR menigheten i alle de ulike situasjonene jeg har vært i. Hvorfor samtalte jeg ikke med denne mannen, og viste ham at jeg brydde meg om hvordan han følte det. Hvorfor så jeg det ikke? Jeg kunne vært en “velduft” som Paulus skriver. Jeg kunne gitt ham en “smak” av hva kirke handler om.
Men likevel vil jeg ikke “slå meg selv i hodet” for mine tidlige feiltrinn, det leder aldri til noe bra.

Det er dette unike, voksende fellesskapet som er vår visjon

Det er jo dette vi vil. Vi drømmer om nå ut til mennesker med det Gud har gitt oss. Den beste måten å gjøre dette på er å være en slik menighet 24/7. Alle familier har særpreg, alle menigheter har særpreg. De menneskene som starter menigheten preger den på godt og ondt.

Paulus selv skriver hvordan han ble oppmuntret når han “traff brødrene”.

Mitt håp er at du skal bli oppmuntret i vårt fellesskap, og at du opplever at det styrker deg. Jeg vil også oppmuntre deg til å ta med denne oppmuntringen ut i “din uke”. Fra mandag til søndag vil Gud gi det anledninger til å oppmuntre mennesker. Du kan være et lys for dem. Det er ikke lett å “være uten Gud, uten håp i verden” som bibelen uttrykker det.
Uansett hvor trist du er selv, kan du være sikker på at det er som ingen til å regne mot den tomheten og håpløsheten mange mennesker går med. Selv unge mennesker føler ofte på tomhet og meningsløshet. Det er helt utrolig hva som skjer om vi så bare viser interesse for mennesker.

Dele evangeliet

Selv synes jeg det er vanskelig å dele evangeliet på en metodisk måte (“Romerveien e.l.). Derimot synes jeg det er enkelt å samtale med mennesker. Det er viktig at du finne din måte å “være menighet” på.
Jeg har oppdaget at de som liker meg lytter til meg. Dessuten liker jeg å lytte til menneskers historier. Noen ganger har jeg “krevd” at de forteller meg sin historie. Jeg har sett hvordan mennesker blir rørt når noen vil lytte til dem. Noen ganger har jeg sagt til mennesker at jeg kommer til å huske på dem når jeg ber.

Du kan ikke nå alle. Det er merkelig hvor lite suksess vi har med enkelte mennesker, mens andre når vi inn til hjerte. Gud har gitt deg ditt spesielle “agn”, og noen “biter” på denne. Men du kan ikke kommunisere like godt med alle. Men uansett kan ingen nekte deg å bry seg, og å vise omsorg.
Jeg har også innsett at det er bra å lese litt filosofi, apologi, og profeti. De fleste mennesker i dag er opptatt av spiritualitet, Gud, og apokalypse. Kanskje er det andre ting de også er interessert i. En interesse kan ofte åpne mange dører.

“Men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden.”"
Joh. 16:33

TM

Leave Comment

You must be logged in to post a comment.