Et annet eksempel på ikke-reduserbare strukturer i følge Behe, er blodets mulighet til å koagulere. Dette innbefatter en mengde ulike kjemiske prosesser som virker sammen. Noen av disse er absolutt nødvendig for at koagulasjonen skal fungere (blødersykdom er et resultat av at en av disse prosessene ikke fungerer). Jeg kommer tilbake til dette.
Biologene synes å være hundre prosent sikre på at dette eksempelet på ikke-reduserbare struktur er tilbakevist.

Jeg har ikke orket å følge med i debatten, men jeg vet at en kjent engelsk lege hevder å ha tilbakevist Behes påstand når det gjelder blodets evne til koagulere. Behe på sin side anser seg å ha vist at dette ikke stemmer, jeg er ikke kompetent til å avgjøre hvem som har rett.

Muligheten til å koagulere er, til forskjell fra musefellen, relevant når det gjelder evolusjon. Hvis blodets evne til å koagulere skulle vise seg å ikke være en ikke-reduserbar struktur, beviser bare det i så fall at dette eksempelet ikke utgjør noe argument for ID.
Fra ID sin side, er det gitt mange eksempler på påstått ikke-reduserbare strukturer, feks. DNA-koden, cellen, øyets utvikling, bakterie-flagell, etc.

Når det gjelder opphavet til cellen, DNA-koden, øyet, eksisterer ingen overbevisende forklaringer. (ikke annet en “just-so stories”, dvs. fantasifulle spekulasjoner).

Å avgjøre om et komplisert biologisk system er ikke-reduserbart er en vanskelig oppgave. Det er opp til vitenskapen, ved argumenter og eksperimenter, å kommer fram til svar. Dessverre blir svarene ofte spekulative, og handler mer om “hvordan den skulle kunne ha gått til”, enn “hvordan det virkelig gikk til.
Frykten for å på alvor diskutere og sette spørsmål ved en teori, hvilket gjelder mange evolusjonister, er ikke til gagn for vitenskapen.

Nå vil jeg gå mer i detalj av min analyse av kritikken mot ID.
Det mest overfladiske forsøket på å forklare fremveksten av komplekse systemer (blant annet å bortforklare ikke-reduserbare strukturer) går ut på “just-so stories”, det vil si plausible men ubekreftede historier (“det bare ble slik, og deretter som en ren tilfeldighet oppstod en mutasjon som passet akkurat, og kanskje mutasjonen er et tillegg til et annet relatert gen (… etc, bla, bla, bla).

Slik argumentasjon hører ikke hjemme i vitenskapen. Kanskje bare i det første hendelsesforløp i en teori. Så “just-so stories” er herved avvist. Har ikke evolusjonister mer å komme med, er spillet over.

De fleste “vanlige” biologer har aldri på alvor tenkt igjennom problematikken med ikke-reduserbare strukturer. De synes å være så overbevist om at evolusjonsteorien er en absolutt sannhet, at de antagelig ikke har sett behovet for å undersøke dette grundigere.

Takk og lov for vitenskapen så finnes det heldigvis evolusjons-biologer som har forsøkt å analysere problemet. Og som virkelig anstrenger seg for å forklare hvordan komplekse systemer oppstår. Da snakker jeg om forklaringer som ikke innebærer at man forteller eventyr (hvor rimelige de enn høres ut), eller att man latterliggjør, og idiotforklarer alle kritikerne. Men jeg snakker om seriøse vitenskapelig forklaringer.

Kilde: gluefox.com, Krister Renard