Nebukadnesars statue og Daniels syn av de fire dyrene som steg opp av havet.

«og han opfylte de ord som han hadde talt mot oss og mot våre dommere, som dømte oss, og han lot så stor en ulykke komme over oss at det ikke under hele himmelen har hendt noget sådant som det som har hendt i Jerusalem.» Daniel 9:12

Klagesangene, som er skrevet av Jeremia, beskriver ulykken som kom over Israel. Advarslene hadde vært mange, og kom fra profeter som Jesaja, Mika og Esekiel. Babylon beleiret Jerusalem i to og et halvt år, og nøden var så stor at det førte til hungersnød og kannibalisme. Når profeten Habakukk i sin tid fikk åpenbaring om hvordan det ville gå med Jerusalem ble han sjokkert, og det var kun forsikringen om at Gud også ville dømme Babylon for sin ondskap overfør Jerusalem og andre nasjoner (Hab 2:5-8), som kunne få profeten til å akseptere dette.
Profeten Daniel var vitne til Babylons fall i år 539 f.kr.

«Efter det som skrevet står i Mose lov, kom all denne ulykke over oss; men vi bønnfalt ikke Herren vår Gud og vendte ikke om fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet.

Derfor hadde Herren ulykken stadig for øie og lot den komme over oss; for Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst.

Og nu, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av Egyptens land med sterk hånd og gjorde dig et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet, vi har vært ugudelige.» Daniel 9:13-15

I en engelsk oversettelse er ordlyden i vers tretten slik: «…we have not sought the favor of the Lord our God by turning from our iniquity and giving attention to Thy truth».

Gud kalte jødene som var blitt deponert til Babylon for «gode fikner». Disse sto i kontrast til dem som hadde flyktet til Egypt, eller ble igjen i Israel. Det var fra denne gruppen Gud brakte omtrent 50 000 mennesker tilbake til Jerusalem. Dette skjede under Serubabel og Josvas lederskap i år 537 f.kr. (Esra 1-2). Det var dessverre kun et mindretall som benyttet seg av muligheten til å vende tilbake. De som sto imot Esekiels profetiske tjeneste (Esek. 2:3-7) var blant de som ble igjen i Babylon. Dermed ble de selv et offer for den forbannelsen som vi leser om i Salme 137: 4-6

«Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord? Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd! Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!»

Det var med andre ord en stor del av jødene som assimilerte, og dermed kanskje mistet sine åndelige privilegier, og Guds løfter til landet.

Kilde:
Daniel, John C. Whitcomb