Grafisk oversikt over deler av Daniels profetier.

“Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer under faste og i sekk og aske.» Daniel 1:3

«So I gave my attantion to the Lord to seek Him…………..», Slik lyder en engelsk bibeloversettelse av dette verset.

I dette avsnittet får vi en ‘modell’ for genuin bønn, og kanskje har også Daniels bønn vært en inspirasjonskilde for de store bønnene i Esra og Nehemjas bok. (kap. 9).

Daniel setter ikke seg selv eller folket i sentrum. Gud er sentrum for Daniels bønn og søken. Apostelen Jakobs sier at vi får ikke fordi vi ber «for å sløse på våre egne lyster.»

Videre ser vi at Daniel setter av tid til bønn ved å avstå fra mat. Et aspekt ved dette er også å spare tid, samtidig som vi vet at kroppen «faller til ro» under en faste, noe som kan gjøre det enklere å operere i det åndelige.

«Og jeg bad til Herren min Gud og bekjente og sa: Akk, Herre, du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunnhet mot dem som elsker dig og holder dine bud!» Daniel 9:4

«Vi har syndet og gjort ille og vært ugudelige og satt oss op imot dig; vi har veket av fra dine bud og dine lover.» Daniel 9:5

«Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre fyrster og våre fedre og til alt folket i landet.» Daniel 9:6

En stor del av Daniels bønn dreier seg om bekjennelse av synd, han bekjenner Israels synd og sin egen. Daniels var ikke som fariseerne som så ned på andre, og anså seg selv å å være mer rettferdig, og selv om ikke noe konkret synd nevnes, vet vi at han var et menneske som alle andre, og derfor ikke fri fra synd. Det er tydelig at Daniel forsto hvor alvorlig synd er, og jeg tror det var hans følsomhet over for dette som var hans storhet.
Daniel bekjente konkrete, kjente synder, og han prøvde ikke fremstå som mer åndelig ved å bekjenne synder som ikke eksisterte. Paulus advarte også mot en slike praksis når han i 1. Kor 4:3-5 til og med nekter å dømme seg selv.

«Dig, Herre, hører rettferdigheten til, men oss vårt ansikts blygsel, som det sees på denne dag – oss, Judas menn og Jerusalems innbyggere og hele Israel, både dem som er nær, og dem som er langt borte, i alle de land som du har drevet dem bort til for den troløshets skyld som de har vist mot dig.» Daniel 9:7

«Herre! Oss hører vårt ansikts blygsel til, våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot dig.» Daniel 9:8

«Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og forlatelse. For vi har satt oss op imot ham,» Daniel 9:9

«og vi hørte ikke på Herrens, vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han forela oss ved sine tjenere, profetene;» Daniel 9:10

Gud hadde gitt advarsel på advarsel til Israels folk, men de ville ikke høre. Daniel er fullt klar over at Herren har vært rettferdig, og at Israel selv må ta ansvar for den situasjonen de var kommet i. Daniel appellerer til Guds barmhjertighet og vilje til å tilgi, og beskylder ikke Gud slik Job i sin tid gjorde. Profetene var Guds redskap til trøst og advarsel, og når Israel forkastet disse ble de til slutt selv offer for forfølgelse og fangenskap.
Jesaja 1:19 «Er I villige og hører, skal I ete landets gode ting.»

«men hele Israel overtrådte din lov og vek av fra dig og hørte ikke på din røst; derfor blev den utøst over oss den forbannelse som han hadde svoret å sende, og som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov; for vi hadde syndet mot ham,» Daniel 1:11

Israel kjente betingelsene. Gud hadde utvalgt dem, ført dem ut av fangenskap, gitt dem det lovende land, gitt dem gode konger, stor innflytelse, og et vidunderlig tempel som samlingspunkt for nasjon og tilbedelse.

I 2. Mosebok 24:2-7 avla Israel sine løfter, og forpliktet seg til pakten. Vi har all grunn til å tro at folket var oppriktige. Men de var ganske sikkert ikke klar over hvordan synden ville få makt over dem. I 1400 år tjente loven som en påminnelse om at «…..synden skulde bli overvettes syndig ved budet.» (Rom 7:13), og de stadige ofrene pekte frem mot «Lammet» som skulle ta bort verdens synd.

«og han opfylte de ord som han hadde talt mot oss og mot våre dommere, som dømte oss, og han lot så stor en ulykke komme over oss at det ikke under hele himmelen har hendt noget sådant som det som har hendt i Jerusalem.» Daniel 9:12